Saturday, September 23, 2006

Endelig tilbake i Maputo, fjorten år etter!

De fleste vet sikkert dette, men for de av dere som ikke vet det, så bodde jeg i Maputo i Mosambik i nesten seks år fra 1986 til 1992. Jeg har de fleste av mine barndomsminner derfra, og siden vi dro hjem i ’92 har jeg hatt lyst til å komme tilbake og gjenoppleve disse minnene. Vi har vært i Afrika to ganger etter ’92, og begge gangene vært innom Mosambik, men aldri Maputo. Når dere vet dette, så skjønner sikkert alle at noe av målet med turen ned hit til Cape Town også var å besøke Maputo? Vel, det fikk jeg muligheten til for ca to uker siden, og her kommer rapporten!

Hvorfor jeg dro da jeg dro, og ikke ventet til jeg for eksempel var ferdig med skolen, var enkel. I Mosambik snakker de portugisisk, noe jeg ikke gjør, og siden jeg heller ikke kjenner noen der slo jeg til når jeg traff Raul som både bodde i Maputo og snakker portugisisk (han er fra Portugal). Jeg traff han da jeg bodde på The Backpack, før meg og Kjersti flyttet inn i leiligheten vår, og han tilbød seg å hjelpe meg hvis jeg kom mens han enda var der. Han skulle bli til 15.september, så jeg måtte dra før det, og jeg hadde min neste ”skoleuke” den 11. så da ble det 24.august til 08.september. To uker i Maputo! Herlig.

Jeg hadde selvsagt snakket om å reise til Maputo siden jeg kom, og hadde allerede fått med meg Kjersti, Tim og Disa ved å lokke ikke bare med Maputo, men også med Tofo, som er et lite strandparadis lenger nord i Mosambik. Dessverre kunne ikke de være med like lenge som meg pga skole, så de kom en uke etter meg. Selv om billigste reisemåte er fly til Johannesburg også buss videre til Maputo, så valgte jeg å heller betale litt mer og fly hele veien siden jeg var alene. Hadde sikkert gått veldig bra, men det er alltid dette sikkerhetsaspektet vi må passe på her nede, så jeg tok den enkle måten. Og gjett om jeg var glad for det senere! Kommer tilbake til det.

Jeg begynner med begynnelsen. Da jeg landet på flyplassen i Maputo var jeg selvsagt spent på om den hadde forandret seg, i likhet med resten av byen. Jeg måtte nesten le da jeg kom av flyet, for så vidt jeg kunne se hadde den ikke forandret seg en ting! Til og med ventehallen med passkontroll, visum, bagasje og toll var helt likt som jeg husket det! Vi var en del turister som søkte om visum ved ankomst og måtte derfor vente en stund, og der kom jammen meg Raul og hentet meg, forbi tollen og alt! Tollerne ville sjekke bagasjen min, men det klarte han å snakke de ut av, ikke spør meg hvordan, jeg snakker ikke portugisisk som sagt, men var glad allerede da for tolken min!

Her har dere Raul, min guide og tolk i Mosambik.
Takk for all hjelp, Raul, putetrekk!
(Det eneste han har lært seg på norsk er ”putetrekk”)

Fra flyplassen kjørte vi med bussen fra The Base (hostellet jeg bodde på), det var flere som skulle bo der som ble hentet. Snart kjørte vi forbi den store stjernen hvor den første Mosambikanske presidenten ligger gravlagt, President Samora Machel, også kjørte vi jammen meg forbi blokka vi bodde i de to første årene i Maputo! Da vi bodde i blokka var det bare nordmenn og andre ”diplomater” som bodde der, men ikke nå lenger. Hele området var forferdelig slitent og det var bare så vidt jeg kjente igjen min egen blokk. Veldig sært…

Meg og Raul gikk av litt før The Base for å se byen til fots, og der fikk jeg nok en velkomst; i vinduet til en bokhandel vi gikk forbi sto ”Heidi”-boka utstilt! Snakk om velkomst! Men jeg kan ikke si at jeg kjente meg så veldig igjen til å begynne med. Byen er utrolig sliten; husene trenger sårt maling og veier og fortau er veldig slitne. Etterhvert begynte følelsen av byen å legge seg, og det var bare herlig å være tilbake. Tror det er følelsen jeg sitter igjen med fremdeles, at det var utrolig herlig å bare være der igjen, og oppleve nye ting samtidig som jeg fikk frisket opp gamle minner.

The Base ligger omtrent midt i byen, i Avenida Patrice Lummumba, mindre enn fem minutter fra en av hovedgatene; Avenida 24 de Julho (24 juli), på hjørnet ved Hotell Andalucia, som jeg husker godt fra da jeg var liten – vi pleide spise de beste smørbrødene der! Fortsetter man i gaten til høyre kommer man snart til det naturhistoriske museet, med utstoppede versjoner av så godt som afrikanske dyr, også et kjært barndomsminne. Videre kommer man til Hotell Cardoso som jeg også husker så vidt, og rett rundt hjørnet der er gamle skolen min! andre veien er mot katedralen og Gil Vicente.

Her ser dere Raul som lager mat og Allan som vasker opp på kjøkkenet på The Base. Helt greit kjøkken hvor alle som bor kan lage mat, selv om forholdene er relativt minimale; to kokeplater med kun en temperatur, to smørekniver (masse gafler, skjeer og tallerkener altså!) og fordi varmtvannstanken er knøttliten og også forsyner dusjene blir alt som regel vasket opp i kaldt vann. Det sier kanskje sitt om dusjforholdene?


Hostellet er
helt ordinært, med 20 dorm-senger og to dobbeltrom, men med fantastiske folk som jobber der. Når jeg var der var det en del gjester som hadde bodd der en stund, med litt mellomrom, men som var godt kjent med og av betjeningen.

Her ligger Monica på sofaen og prøver å gjemme seg, hun jobber i resepsjonen og har en nydelig liten datter på ca 3 måneder. Ellers jobber også Iko (ogsaa kalt Ali) i resepsjonen, og stedet eies av Louis og Fransisca.

Raul begynte sightseeingen allerede samme kvelden. Først spiste vi på ”Feira Popular” (rå biff som vi stekte selv på glovarm stein!), som er et tivoli på dagtid og med flere restauranter og puber på kveldstid. Tror ikke så veldig mange av karusellene virker lenger… Etterpå var vi på Gil Vicente, en pub ikke langt fra The Base med en fin miks av lokale og turister. Live-musikk var det til og med, og det er ikke akkurat noe jeg får for mye av i Cape Town. Gil Vicente ligger i Avenida Samora Machel, ved den store katedralen (bygget av prostituerte som ikke var jomfruer), byrådshallen, Jernhuset (tegnet av Eiffel sjøl) og nesten rett ved statuen av nettopp president Samora Machel. I tilfelle noen har tenkt seg innom mener jeg!

Katedralen i all sin prakt

Dagen etter var sannsynligvis den største dagen for meg. Vi dro ut til Bairo Triumfo som er stedet hvor vi bodde mesteparten av tiden. Området ligger fire eller fem kilometer utenfor selve bykjernen, langs med stranden. Da vi bodde der var byggefeltet ikke mer enn fem kilometerlange (?) gater med hus på begge sider. Husene var fra kolonitiden og derfor relativt store, og så vidt jeg kan huske var det i alle fall tre eller fire andre norske familier som bodde der samtidig som oss.

Dette er utsikt fra Polana Hotel og ut mot Bairro Triumfo og Costa do Sol, med det store hotellet som ruver over alt annet. Dette har stått her i over 30 år, det ble påbegynt av en portugiser før uavhengigheten, men da portugiserne ble “kasta ut” fylte han igjen hele rørsystemet og heissjakta med sement sånn at ingen andre kunne fortsette prosjektet.

Vi klarte utrolig nok å treffe på gaten ”vår” ved første forsøk (vi tok taxi ut dit og hoppa av i enden). Nå er det langt flere hus i området og gatene har andre navn enn ”første, andre, tredje”, osv. Vi bodde i ”fjerdegata”. Og tror du ikke jeg fant huset vårt akkurat der det skulle være? Det var helt sinnssykt å se det igjen. Selvsagt husket jeg det mye større, men det var da huset mitt! Litt hadde forandret seg i hagen; det store treet utenfor porten var borte, frukttrærne i bakgården var erstattet av gress og busker, og ”vinrankene” og palmen med blomster rundt (litt av et syn ja) var også borte. Men palmen midt foran huset var der enda, og den var blitt diger! Nesten større enn huset!

Her er huset mitt! Rommet øverst til venstre var mitt, foreldrene mine sitt var oppe til venstre og Tore sitt rom var på baksiden. Nede var det stue i tre fjerdedeler, mens den siste delen, bakerst til høyre var kjøkken. På toppen hadde vi en massiv takterrasse som man skimter så vidt, selv om den er godt dekket av palmen nå. Nederst er huset til Bergljot, en av de norske naboene våre som jeg enda har god kontakt med. Flotte hus, sant?


Eierne var ikke hjemme da vi var der, vakten kunne fortelle at de var ute og reiste og visste ikke når de kom tilbake, men når Raul forklarte at jeg hadde bodd

der før så lot han oss komme inn i hagen og kikke rundt. Det var helt sprøtt. Tror nok naboene begynte å lure litt da vi lusket rundt og spesielt meg gikk og stirra og måpte og visste ikke helt hva jeg skulle gjøre med meg selv. Sært!

Etterpå gikk vi langs stranda ut til Costa do Sol, en restaurant fra 1930 hvor de serverer verden beste reker. Og den hadde ikke forandret seg! Heldigvis er den blitt vedlikeholdt, men ikke forandret på. Til og med baren ved toalettene, hvor vi pleide å gjemme oss og leke bar var der enda! Og rekene smakte akkurat som før, litt brent, men helt herlig.

Her ser dere utsikten fra verandaen på Costa do Sol,
med øya Inhaca i det fjerne.

I dagene som fulgte ble jeg kjent med byen på en rolig og behagelig måte. Istedenfor å stresse rundt for å se alt på en gang tok vi ting med ro. Vi spiste middag på Cristal, en restaurant som jeg syntes å huske fra ”gamle dager”, drakk te på Hotell Polana, et flott gammelt hotell som ruver på kanten ut mot Maputo Bay, handlet på Franca International (diplomatsupermarkedet da vi bodde der) og vandret rundt i byen sånn at jeg kunne bli kjent på nytt. Vi besøkte også Maputos eget Red Light District. Dette er et veldig rolig sådant et, bestående av kun en gate (med åpenlys aktivitet) med et par strippeklubber, horer utenfor og ellers andre barer. Ikke så langt fra selve kjernen er en veldig ok og veldig vestlig klubb som heter Mambo, med chillout elektronika-musikk og en herlig terrasse. Det må også nevnes at dette er gaten hvor min kjære far jobbet i seks år. Han jobbet, tror jeg da, i kontorene til et rederi kalt Navique, på dagtid, festlig sammentreff, eller?

Polana Hotel

Vi besøkte selvsagt også skolen min, men siden det var på en søndag fikk vi ikke lov til å komme inn, faktisk fikk vi ikke lov til å ta bilder en gang! Vi fikk tatt noen få bilder før de stopper oss, og vi fikk da se i alle fall, og det var ikke mye den hadde forandret seg. Eneste merkbare forskjellen som jeg kunne se var at det var bygget badebasseng (!) og en basket- eller tennisbane på det som før bare var et stort, åpent område foran skolebygningene.

Her ser dere administrasjonsbygget på skolen, det store området jeg snakket om er foran dette. Til hoyre er en av to påfugler som valset rundt i gaten utenfor!


Idretts”hallen” rett over gaten:










Raul dro på jobbtur til Nelspruit og Johannesburg fra tirsdag til fredag, men innen den tid var jeg blitt kjent med to av de andre som bodde på The Base, som også var gode venner av han, Rachel og Allan.

Rachel, Allan og Raul på verandaen på The Base etter at Raul har laget middag til oss.

Kjersti, Disa, Tim og Maren (en annen norsk studine som også går på UWC) kom på fredagen etter jeg kom (jeg kom torsdag 24/08, de kom fredag 01.09), før jeg stod opp, og siden jeg var blitt så kjent i byen tok jeg de med på sightseeing. Det endte selvsagt som det måtte med en stor gruppe turister; vi ble overfalt av gateselgere som hadde verdens beste tilbud på alt fra skjøteledninger til tresmykker. Dagen etter kom Raul tilbake og tok oss med på store markedet i Maputo, hvor de har stort sett alt man kan ønske seg, men med hovedvekt på grønsaker. Et vidunder i seg selv, med en fantastisk inngangsportal og så mye grønt og flott og ferskt man kan ønske seg! For å fordøye alle inntrykkene gikk vi innom Continental for å spise kaker, men det hadde de ikke lenger. Kaffe og litt snacks fikk holde.

Søndagen etter dro vi endelig opp til Tofo, og det gjorde ikke noe det akkurat. Det eneste hinderet var en ti-timers tur i en sliten buss fra Maputo. Det vil si, turen i seg selv tok ”bare” åtte og en halv time, men vi ble hentet på hostellet først og måtte vente på at bussen skulle gjøres klar i ca to timer. Vel framme og alle lemmer intakt fikk vi dette:










Det var verdt det. Vi bodde på Bamboozi (oeverst her), et av to hosteller der. Stråhytter i forskjellige varianter overalt, og stranda nesten utenfor stuedøra. I Tofo gjorde vi ikke stort annet enn å ligge på stranda og slikke sol, bade, drikke og spise. Det var ikke supert vær på morgenen første dagen, men det kom seg etter hvert. Jeg fikk dessverre bare to dager der, da jeg hadde et fly jeg måtte rekke på fredagen, og siden bussen til og fra Tofo bare går hver annen dag måtte jeg reise onsdag allerede, kl fem på morgenen. Men mens vi var der fikk jeg i alle fall vært med på fest med en gjeng sør-afrikanske ”karer”. De var der for å fiske og surfe, og inviterte oss på Cuda-braai (som i Barracuda, bare ikke helt…) med tilbehør, etter at de hadde ”fanga ein svær ein”.

Festen endte som den burde, med hodepine uten like dagen derpå, men når målet for dagen bare er å ligge på stranda så er ikke det så ille…











Da jeg kom tilbake til Maputo fra Tofo etter nok en laaang busstur var jeg ufattelig glad for flybilletten min. De andre, som vel fikk to dager ekstra i Tofo, hadde foran seg en 8,5 timer busstur fra Tofo til Maputo, så en åtte timers busstur videre til Johannesburg før de kunne sette seg på flyet tilbake til Cape Town. Min flytur var 1 x 2 timer, så fremme i min egen leilighet. Angret ikke et sekund på at jeg kjøpte flybillett hele veien…

Samme kvelden gikk vi ”endelig” på ordentlig strippeklubb, for første gang i mitt liv. Med strippeshow av ypperste (?) klasse, horer som danser rundt henne og fotballkamp på veggen bak. Må jo være bra det? Det var faktisk rimelig kjedelig, så vi gikk til nabobaren istedenfor (hvor de viste den samme fotballkampen), men her var det egentlig enda kjedeligere…

Den siste dagen i byen var meg, Raul og Rachel på Club Naval for å spise lunsj og se om ikke jeg kunne finne båten min. Club Naval er en båtklubb hvor vi pleide å sette ut båten vår når vi skulle på sjøen – tidevannet i Mosambik har så stort spenn at hvis ikke du fortøyer båten din langt utenfor bryggene så står den tørt halve dagen. Sånn ca i alle fall. Jeg regnte jo ikke med å finne båten vår, pappa hadde bare foreslått det og det var jo morsomt å se om vi hadde flaks, men at vi skulle finne båten med det samme navnet (eneste måten jeg kunne kjenne den igjen på) og på samme plassen var jo lite sannsynlig. Men tror du ikke den plutselig var der? Vi hadde ikke lett lenge engang, før jeg kikket inn i en bås (båtene står lagret som hester) og der var den. Fantastisk!




Club Naval til venstre og Faqahwee, båten vår under.














Art-dif, hvor mamma jobbet litt? Ikke langt fra Club Naval. Handikappede som lager kunst, mye fint og moro!

Hele turen til Maputo og Mosambik var herlig. Jeg traff flotte folk og fikk se igjen alle minnene jeg har hatt i så mange år. Mange har sikkert hørt meg mase om ditten og datten Maputo og gamle dager, men nå tror jeg i alle fall jeg har nye ting å snakke om, om så fra det samme området!

Anbefales på det sterkeste å dra dit!

Beijo Grande Todos!