Hermanus, 24. - 25. september 2006

Langs hele kysten av Sør Afrika er det mye hvaler, og det er vanlig med hval-safarier (sånn som vi har i nord-norge?). Men stedet man drar til om man vil se hvaler fra land er Hermanus, en liten by ca 2 timer sør for Cape Town. Her har de utkikkpunkter midt i byen, og sies det at man er garantert å se hvaler, iallefall i sesongen (ca juni til november).

ROADTRIP!

Helgen 22. til 25. september var det Hermanus Whale Festival, og "gjengen" bestemte seg for å sjekke det ut og reiste nedover. Noen (Moses, Roeland, Sarah, Tacco og Davian) dro ned allerede på lørdagen og overnattet på Davian sine foreldre sin campingplass i Kleinmond, mens vi andre møtte de der på søndagen og dro sammen videre til Hermanus senere samme dag.


Her ser dere Davian med sin far, all ære til ham og hans kone for en flott leirplass, og under ser dere selve teltet med ymse folk spredd rundt omkring.


Noen våget å prøve bølgene, mens andre holdt seg tørt på land - se på de bølgene da! Må også nevnes at ca 2 sekund etter bildet ble tatt kom det en monsterbølge som gikk over klærne som ligger ved Moses, dødsfett!


Vel fremme i Hermanus måtte vi selvsagt ha litt mat, og en hel haug med masing fikk vi handlet inn til en fantastisk Braai (Sør Afrikansk BBQ) som Werner skulle få lov til å grille for oss - som dere ser av bildet til venstre var han ikke særlig fornøyd med den jobben...


Kjersti og Sarah er travelt opptatt med å posere for kamera mens mennene lager mat.


Davian og Tim har heller ingen behov for å leke kokker, de foretrakk bading, fotball, øl og biljard - holder jeg med de i!




Kjersti og Tacco ser ikke ut til å ha problemer med å kose seg :)



Klokken er blitt litt senere på kvelden og vi har beveget oss fra hostellet til et utested. Før dette stedet var vi innom en klubb på den ytterste piren i havgapet hvor et fantastisk bluesband spilte skikkelig gammal blues - eldstemann må ha vært i 70-åra, minst.


Som dere se av bildet over så var derimot ikke utestedet med den yngre garde helt fulltreffer, men vi hadde da noen høydepunkter som da Werner ble spurt om ikke han var James Blunt?

Men alle kvelder må ta slutt på et tidspunkt, her har Moses allerede tatt kvelden - kunsten å sove stående!


Neste dag måtte vi få med oss Hvalfestivalen, og radarparet Tim og Moses tok byen med storm.


Mannen med bla egg på hodet reiser rundt til flere forskjellige byer (sikkert sesong- og arrangementsavhengig) og "opptrer" på sitt merkverdige vis: Han synger noen rare lyder og lar folk ta bilde av seg med ham - mot en liten betaling såklart.

Sjøl var jeg så fyllesyk at jeg ganske raskt fant med en plass i skyggen hvor jeg kunne pleie mine sår med burger og cola, ikke at det hjalp så mye. Aldri skal man lære!

Helvetesuken, 11. - 15. september 2006

Endelig skal jeg fortelle dere om helvetes uken meg og Kjersti hadde på University of Western Cape, nevnte dato. Som mange nok vet, og har kommentert i rikelige ordlag, så hadde vi ikke særlig mye undervisning, var ferdig tidlig, kunne reise på ferie midt i semesteret, osv. Men jeg skal love deg at vi måtte betale for det! Vi visste tidlig at vi bare skulle ha to uker med forelesninger - en i begynnelsen av semesteret og en i midten. Første uken med ett fag - helt fint, ikke noe stress. Andre uken to fag - litt mer stress. La meg forklare nærmere:

Først, sånn at alle vet hvem vi snakker om: Den ærede Professor JJ Williams!

Nåja, jeg klarte ikke finne bilde av mannen, men han er ganske så lik på Christopher Walken, så det får duge ;)

Men tilbake til saken. Uken varte altså fra mandag 11. og til og meg fredag 15. september. Jeg tok som sagt to fag denne uken; SOG826 Bureaucracy and Democracy med Dr. Michelle Esau fra kl 0830 til 1230 og så SOG843 Development, Policy & Planning fra kl 1330 til 1730 med nevnte Professor JJ Williams. 9 timer på skolen hver dag, det er rimelig heftig i utgangspunktet. Heldigvis fikk vi bo hos Disa, Tim og Roeland (hollenderne) som bor nærme skolen, så vi slapp halvannen times reise hver vei i tillegg.

Jeg skal ikke legge ut om alle detaljene - Faget til Dr. Esau var i og for seg greit, vi var en fin gurppe studenter som tok faget og det var bare et par gruppeoppgaver iløpet av uken som det var lagt opp tid til iløpet av forelesningstimene. Det eneste var at vi fikk en oppgave vi skulle skrive fra torsdagen til fredagen, noe som i og for seg ikke hadde vært noe problem hadde det ikke vært for at jeg hadde en del annet å ta meg til, og det kommer jeg til nå.

Det første som møter oss mandag 11. kl 1330 er at JJ foredrar for oss viktigheten av å være punktlige, og kommer med trusler om sanksjoner for de som ikke klarer dette. Det er en kjent sak at tid er relativt i Afrika, og dette ville han gjøre klart en gang for alle at ikke var godkjent i hans timer. Jeg kjente overhodet ikke til professoren før jeg tok faget, men fikk etter hvert høre av medstudenter, både i dette faget og andre, at han ikke var som andre professorer. Bare halvparten av de påmeldte møtte opp. 8 av 16. Jeg forstår nå hvorfor.

Vi fikk også utdelt CV'en til JJ, denne var ikke mindre enn 2 sider, men han kunne fortelle at utgaven vi fikk var forkortet fra nærmere 10 sider, så det ikke skulle bli så mye papir... Jada, professoren har to doktorgrader, har studert og undervist på universiteter rundt om i verden, og publiserer i en rekke tidsskrifter jevnlig.

Etter å ha uttrykt sin vrede over at så få møtte opp, oppdaget han at han hadde to hvite, europeiske og norske jenter i klassen sin, og var fra seg av begeistring. Det var ganske tydelig at han var stolt over dette, og han var veldig interessert i å høre hva vi hadde å si om alt, og selv om det er greit med oppmerksomhet, så var det kanskje litt utenfor poenget? Han fortsatte så med å vise oss en film om evolusjonsteorien, en illustrert film om The Big Bang. Jadda, dette var nyheter! Filmen varte i over en time, en av fire dyrebare timer skulle det vise seg. For etter dette, med påfølgende diskusjoner om relevansen, hvordan kurset skulle utarte seg, osv. så gir han oss hjemmelekse! Til neste dag skal vi lese åtte artikler fra det utdelte kompendiet, sju av disse skal vi skrive sammendrag om (ikke mer enn to sider...) og to av de skal vi forberede til gruppediskusjon dagen etter. Vi skal altså lese ca 70 sider, skrive 14 sider og det mellom 1730 og 0830 neste dag. I tillegg til å kanskje spise og sove litt? Vi prøver å protestere og forklare at dette ikke er fysisk mulig, men det er ikke snakk om noe alternativ, "dette er kravene han setter for studentene som følger kurset hans, hvis ikke vi klarer det så kan vi slutte".

Slukøret går vi hjem og lurer på hvordan dette skal gå, heldigvis tok både meg og Kjersti faget, og vi bestemmer oss for å tolke professoren dithen at det må jo gå an å samarbeide, så vi bestemmer oss for å lese halvparten hver. Det må så nevnes at begge to er fullstendig utslitte etter en lang dag, og det er ikke mye lesing vi får til. Vi klarer så å pløye gjennom 5 artikler tilsammen, skriver sammendrag av dette og leverer neste dag. Heldig for oss er det flere som har valgt å tolke professoren på ulike måter, så vi er langt fra de som kommer verst ut. Ingen har lest og skrevet sammendrag alle alle artiklene :)

Neste forelesning går mye som den første, med litt praktisk info, litt film, mye klassediskusjoner og gjennomgang av fagrelatert materiale - som seg hør og bør. Han finner etterhvert ut at meg og Kjersti er norske, og vil gjerne relatere mye til Europa og Norge, og det blir etterhvert mer og mer plagsomt måten han favoriserer oss to fremfor de andre studentene. Når slutten av dagen nærmer seg, er det selvsagt mer lekse til neste dag, denne dagen "bare" 5 artikler, men etter at vi har avklart at det ikke er greit at vi samarbeider, prøver vi igjen å forklare for han at vi har andre fag vi må ta hensyn til i tillegg til at vi trenger søvn og mat, og får tilbake at det kan vi da bare glemme! Bare se på hans publiseringsliste - tror vi at han sover mer enn et par timer kanskje? Da burde vel vi også klare dette?

Dagen etter renner begeret over for Heidi. Flere andre i klassen er også i harnisk, og vi tar kontakt med sekretariatet for å finne ut hva vi kan gjøre. Ingen har råd til å stryke i faget på grunn av disse urimelige oppgavene, og vi bestemmer oss for å ta det opp en siste gang, før vi leverer inn en formell klage. Til slutt får jeg ordet i timen hans, og forklarer saken for han nok en gang. Jeg skjelver av sinne, og er helt forberedt på at han bare skal fnyse av meg og si "synd for deg", hvorpå jeg har arsenalet klart. Men - der klarer Professor Williams å overraske igjen - han trekker alt sammen! Dvs, han gir oss frist til fredagen uken etter. Vi er alle stumme.

Tilsammen iløpet av faget til Professor JJ Williams måtte vi levere 5 oppgaver. På en og en halv måned. Først et sammendrag av 17 artikler, ca 2 sider hver (25-30 sider), så muntlig presentasjon av en artikkel, veldig kort og helt greit, deretter en gruppeoppgave (ca 20 sider), så en "conceptual exercise" hvor vi fikk 10 spørsmål som skulle besvares, minimum 2 sider per spm (20-25 sider). Tilslutt var det den store oppgaven. Final examination. Her fikk vi utdelt 3 A4 sider med referanser vi måtte bruke i oppgaven, i tillegg til 2 sider med strongly recommended referanser. Artiklene skal vi bruke i til å vise hvordan VI ville innført FN's Millennium Development Goals i Sør Afrika. En liten oppgave det der ja, ca 25 sider. Tilsammen på 5 oppgaver, 1 og 1/2 måned = ca 100 sider. Og hvor lang tid har man på en masteroppgave?

Jeg syntes dette kvalifiserer til en forlenget helvetesuke!

Det må selvsagt også nevnes litt fakter om JJ. Jeg skulle så gjerne hatt et bilde av han, men jeg får heller beskrive for dere. Mannen er høy, tynn og bleik, men med afrohår. Apartheid er jo avskaffet i Sør Afrika, men under Apartheid så hadde de fæle metoder på mye, blant annet for å definere om en person var "black" "coloured" eller "white". Om hudfargen var annet enn "light-coloured skin" var man i en av de to første gruppene, men dersom man klarte å få en blyant til å sitte fast i håret ditt, da ble du regnet som "black". Herlig? Det morsomme her er at godeste professor Williams er regnet som svart sør afrikaner, etter disse normene, selv om han er blekere enn de fleste "hvite"...

Dette er bare førsteinntrykket. Ellers så er han en sleip jævel. Han opptrer til tider som en hjelpeløs unge, spesielt når det kommer til bæring. Hver dag klarte han å bære med seg alt han trengte, men på slutten av dagen, når alt skulle ryddes sammen og tilbake på kontoret sitt så måtte han ha hjelp. I lunsjpausene klarte han alltid å overtale en eller annen til å hente en kopp te til han, sånn at han skulle slippe å reise seg. I bunn og grunn er det vanskelig å forholde seg til mannen, for han oppfører seg nedlatende og unnvikende, og helt annerledes enn det han foreleser om. Han maner til fred og rettferdighet, men forskjellsbehandler i stor grad, og maner dermed ikke akkurat til fred...

På tide med litt oppdateringer

Jeg har vel hørt det fra de fleste nå, at jeg jeg er helt elendig med å oppdatere denne her bloggen min. Men nå kommer det!

Jeg er, som de fleste nok vet, tilbake i Norge nå. Julen ble feiret på Hovden med familien, og nyttår ble feiret i Mandal med Tone og hennes familie. Deretter vendte jeg nesa mot Bergen, og her blir jeg nok en stund nå. Men det er jo gøy å skrive reiseblogg selv etter man er kommet hjem?

Etter at jeg var i Mosambik var det rett tilbake på skolen og et helvetes hardkjør i omtrent to måneder. Skal fortelle litt om det i en egen post, men skal også fortelle og vise dere litt om hva jeg gjorde etter at jeg var ferdig, klarte da å skvise inn litt ferieturer før det var på tide å vende nesa hjem!

Min verden

En liten smakebit mens vi venter på neste post...

For de som ikke har fått det med seg så har jeg altså ferie nå, og selv om man skulle tro at jeg nå kommert til å skrive tusen nye poster her på bloggen, så må jeg nok skuffe. Det er da litt andre ting man har lyst til å gjøre mens man har ferie! Men jeg skal oppdatere dere alle på mine siste eskapader ganske snart!

Her er iallefall litt ventemusikk, mitt personlige verdenskart! All ære til dagbladet.



Create your own visited country map or write about it on the open travel guide

Ifølge World66 (www.world66.com) har jeg vært i 10% av verdens land, totalt 23 stk. Så vet dere det!

Endelig tilbake i Maputo, fjorten år etter!

De fleste vet sikkert dette, men for de av dere som ikke vet det, så bodde jeg i Maputo i Mosambik i nesten seks år fra 1986 til 1992. Jeg har de fleste av mine barndomsminner derfra, og siden vi dro hjem i ’92 har jeg hatt lyst til å komme tilbake og gjenoppleve disse minnene. Vi har vært i Afrika to ganger etter ’92, og begge gangene vært innom Mosambik, men aldri Maputo. Når dere vet dette, så skjønner sikkert alle at noe av målet med turen ned hit til Cape Town også var å besøke Maputo? Vel, det fikk jeg muligheten til for ca to uker siden, og her kommer rapporten!

Hvorfor jeg dro da jeg dro, og ikke ventet til jeg for eksempel var ferdig med skolen, var enkel. I Mosambik snakker de portugisisk, noe jeg ikke gjør, og siden jeg heller ikke kjenner noen der slo jeg til når jeg traff Raul som både bodde i Maputo og snakker portugisisk (han er fra Portugal). Jeg traff han da jeg bodde på The Backpack, før meg og Kjersti flyttet inn i leiligheten vår, og han tilbød seg å hjelpe meg hvis jeg kom mens han enda var der. Han skulle bli til 15.september, så jeg måtte dra før det, og jeg hadde min neste ”skoleuke” den 11. så da ble det 24.august til 08.september. To uker i Maputo! Herlig.

Jeg hadde selvsagt snakket om å reise til Maputo siden jeg kom, og hadde allerede fått med meg Kjersti, Tim og Disa ved å lokke ikke bare med Maputo, men også med Tofo, som er et lite strandparadis lenger nord i Mosambik. Dessverre kunne ikke de være med like lenge som meg pga skole, så de kom en uke etter meg. Selv om billigste reisemåte er fly til Johannesburg også buss videre til Maputo, så valgte jeg å heller betale litt mer og fly hele veien siden jeg var alene. Hadde sikkert gått veldig bra, men det er alltid dette sikkerhetsaspektet vi må passe på her nede, så jeg tok den enkle måten. Og gjett om jeg var glad for det senere! Kommer tilbake til det.

Jeg begynner med begynnelsen. Da jeg landet på flyplassen i Maputo var jeg selvsagt spent på om den hadde forandret seg, i likhet med resten av byen. Jeg måtte nesten le da jeg kom av flyet, for så vidt jeg kunne se hadde den ikke forandret seg en ting! Til og med ventehallen med passkontroll, visum, bagasje og toll var helt likt som jeg husket det! Vi var en del turister som søkte om visum ved ankomst og måtte derfor vente en stund, og der kom jammen meg Raul og hentet meg, forbi tollen og alt! Tollerne ville sjekke bagasjen min, men det klarte han å snakke de ut av, ikke spør meg hvordan, jeg snakker ikke portugisisk som sagt, men var glad allerede da for tolken min!

Her har dere Raul, min guide og tolk i Mosambik.
Takk for all hjelp, Raul, putetrekk!
(Det eneste han har lært seg på norsk er ”putetrekk”)

Fra flyplassen kjørte vi med bussen fra The Base (hostellet jeg bodde på), det var flere som skulle bo der som ble hentet. Snart kjørte vi forbi den store stjernen hvor den første Mosambikanske presidenten ligger gravlagt, President Samora Machel, også kjørte vi jammen meg forbi blokka vi bodde i de to første årene i Maputo! Da vi bodde i blokka var det bare nordmenn og andre ”diplomater” som bodde der, men ikke nå lenger. Hele området var forferdelig slitent og det var bare så vidt jeg kjente igjen min egen blokk. Veldig sært…

Meg og Raul gikk av litt før The Base for å se byen til fots, og der fikk jeg nok en velkomst; i vinduet til en bokhandel vi gikk forbi sto ”Heidi”-boka utstilt! Snakk om velkomst! Men jeg kan ikke si at jeg kjente meg så veldig igjen til å begynne med. Byen er utrolig sliten; husene trenger sårt maling og veier og fortau er veldig slitne. Etterhvert begynte følelsen av byen å legge seg, og det var bare herlig å være tilbake. Tror det er følelsen jeg sitter igjen med fremdeles, at det var utrolig herlig å bare være der igjen, og oppleve nye ting samtidig som jeg fikk frisket opp gamle minner.

The Base ligger omtrent midt i byen, i Avenida Patrice Lummumba, mindre enn fem minutter fra en av hovedgatene; Avenida 24 de Julho (24 juli), på hjørnet ved Hotell Andalucia, som jeg husker godt fra da jeg var liten – vi pleide spise de beste smørbrødene der! Fortsetter man i gaten til høyre kommer man snart til det naturhistoriske museet, med utstoppede versjoner av så godt som afrikanske dyr, også et kjært barndomsminne. Videre kommer man til Hotell Cardoso som jeg også husker så vidt, og rett rundt hjørnet der er gamle skolen min! andre veien er mot katedralen og Gil Vicente.

Her ser dere Raul som lager mat og Allan som vasker opp på kjøkkenet på The Base. Helt greit kjøkken hvor alle som bor kan lage mat, selv om forholdene er relativt minimale; to kokeplater med kun en temperatur, to smørekniver (masse gafler, skjeer og tallerkener altså!) og fordi varmtvannstanken er knøttliten og også forsyner dusjene blir alt som regel vasket opp i kaldt vann. Det sier kanskje sitt om dusjforholdene?

Hostellet er helt ordinært, med 20 dorm-senger og to dobbeltrom, men med fantastiske folk som jobber der. Når jeg var der var det en del gjester som hadde bodd der en stund, med litt mellomrom, men som var godt kjent med og av betjeningen.

Her ligger Monica på sofaen og prøver å gjemme seg, hun jobber i resepsjonen og har en nydelig liten datter på ca 3 måneder. Ellers jobber også Iko (ogsaa kalt Ali) i resepsjonen, og stedet eies av Louis og Fransisca.

Raul begynte sightseeingen allerede samme kvelden. Først spiste vi på ”Feira Popular” (rå biff som vi stekte selv på glovarm stein!), som er et tivoli på dagtid og med flere restauranter og puber på kveldstid. Tror ikke så veldig mange av karusellene virker lenger… Etterpå var vi på Gil Vicente, en pub ikke langt fra The Base med en fin miks av lokale og turister. Live-musikk var det til og med, og det er ikke akkurat noe jeg får for mye av i Cape Town. Gil Vicente ligger i Avenida Samora Machel, ved den store katedralen (bygget av prostituerte som ikke var jomfruer), byrådshallen, Jernhuset (tegnet av Eiffel sjøl) og nesten rett ved statuen av nettopp president Samora Machel. I tilfelle noen har tenkt seg innom mener jeg!

Katedralen i all sin prakt

Dagen etter var sannsynligvis den største dagen for meg. Vi dro ut til Bairo Triumfo som er stedet hvor vi bodde mesteparten av tiden. Området ligger fire eller fem kilometer utenfor selve bykjernen, langs med stranden. Da vi bodde der var byggefeltet ikke mer enn fem kilometerlange (?) gater med hus på begge sider. Husene var fra kolonitiden og derfor relativt store, og så vidt jeg kan huske var det i alle fall tre eller fire andre norske familier som bodde der samtidig som oss.

Dette er utsikt fra Polana Hotel og ut mot Bairro Triumfo og Costa do Sol, med det store hotellet som ruver over alt annet. Dette har stått her i over 30 år, det ble påbegynt av en portugiser før uavhengigheten, men da portugiserne ble “kasta ut” fylte han igjen hele rørsystemet og heissjakta med sement sånn at ingen andre kunne fortsette prosjektet.

Vi klarte utrolig nok å treffe på gaten ”vår” ved første forsøk (vi tok taxi ut dit og hoppa av i enden). Nå er det langt flere hus i området og gatene har andre navn enn ”første, andre, tredje”, osv. Vi bodde i ”fjerdegata”. Og tror du ikke jeg fant huset vårt akkurat der det skulle være? Det var helt sinnssykt å se det igjen. Selvsagt husket jeg det mye større, men det var da huset mitt! Litt hadde forandret seg i hagen; det store treet utenfor porten var borte, frukttrærne i bakgården var erstattet av gress og busker, og ”vinrankene” og palmen med blomster rundt (litt av et syn ja) var også borte. Men palmen midt foran huset var der enda, og den var blitt diger! Nesten større enn huset!

Her er huset mitt! Rommet øverst til venstre var mitt, foreldrene mine sitt var oppe til venstre og Tore sitt rom var på baksiden. Nede var det stue i tre fjerdedeler, mens den siste delen, bakerst til høyre var kjøkken. På toppen hadde vi en massiv takterrasse som man skimter så vidt, selv om den er godt dekket av palmen nå. Nederst er huset til Bergljot, en av de norske naboene våre som jeg enda har god kontakt med. Flotte hus, sant?

Eierne var ikke hjemme da vi var der, vakten kunne fortelle at de var ute og reiste og visste ikke når de kom tilbake, men når Raul forklarte at jeg hadde bodd

der før så lot han oss komme inn i hagen og kikke rundt. Det var helt sprøtt. Tror nok naboene begynte å lure litt da vi lusket rundt og spesielt meg gikk og stirra og måpte og visste ikke helt hva jeg skulle gjøre med meg selv. Sært!

Etterpå gikk vi langs stranda ut til Costa do Sol, en restaurant fra 1930 hvor de serverer verden beste reker. Og den hadde ikke forandret seg! Heldigvis er den blitt vedlikeholdt, men ikke forandret på. Til og med baren ved toalettene, hvor vi pleide å gjemme oss og leke bar var der enda! Og rekene smakte akkurat som før, litt brent, men helt herlig.

Her ser dere utsikten fra verandaen på Costa do Sol,
med øya Inhaca i det fjerne.

I dagene som fulgte ble jeg kjent med byen på en rolig og behagelig måte. Istedenfor å stresse rundt for å se alt på en gang tok vi ting med ro. Vi spiste middag på Cristal, en restaurant som jeg syntes å huske fra ”gamle dager”, drakk te på Hotell Polana, et flott gammelt hotell som ruver på kanten ut mot Maputo Bay, handlet på Franca International (diplomatsupermarkedet da vi bodde der) og vandret rundt i byen sånn at jeg kunne bli kjent på nytt. Vi besøkte også Maputos eget Red Light District. Dette er et veldig rolig sådant et, bestående av kun en gate (med åpenlys aktivitet) med et par strippeklubber, horer utenfor og ellers andre barer. Ikke så langt fra selve kjernen er en veldig ok og veldig vestlig klubb som heter Mambo, med chillout elektronika-musikk og en herlig terrasse. Det må også nevnes at dette er gaten hvor min kjære far jobbet i seks år. Han jobbet, tror jeg da, i kontorene til et rederi kalt Navique, på dagtid, festlig sammentreff, eller?

Polana Hotel

Vi besøkte selvsagt også skolen min, men siden det var på en søndag fikk vi ikke lov til å komme inn, faktisk fikk vi ikke lov til å ta bilder en gang! Vi fikk tatt noen få bilder før de stopper oss, og vi fikk da se i alle fall, og det var ikke mye den hadde forandret seg. Eneste merkbare forskjellen som jeg kunne se var at det var bygget badebasseng (!) og en basket- eller tennisbane på det som før bare var et stort, åpent område foran skolebygningene.

Her ser dere administrasjonsbygget på skolen, det store området jeg snakket om er foran dette. Til hoyre er en av to påfugler som valset rundt i gaten utenfor!

Idretts”hallen” rett over gaten:

Raul dro på jobbtur til Nelspruit og Johannesburg fra tirsdag til fredag, men innen den tid var jeg blitt kjent med to av de andre som bodde på The Base, som også var gode venner av han, Rachel og Allan.

Rachel, Allan og Raul på verandaen på The Base etter at Raul har laget middag til oss.

Kjersti, Disa, Tim og Maren (en annen norsk studine som også går på UWC) kom på fredagen etter jeg kom (jeg kom torsdag 24/08, de kom fredag 01.09), før jeg stod opp, og siden jeg var blitt så kjent i byen tok jeg de med på sightseeing. Det endte selvsagt som det måtte med en stor gruppe turister; vi ble overfalt av gateselgere som hadde verdens beste tilbud på alt fra skjøteledninger til tresmykker. Dagen etter kom Raul tilbake og tok oss med på store markedet i Maputo, hvor de har stort sett alt man kan ønske seg, men med hovedvekt på grønsaker. Et vidunder i seg selv, med en fantastisk inngangsportal og så mye grønt og flott og ferskt man kan ønske seg! For å fordøye alle inntrykkene gikk vi innom Continental for å spise kaker, men det hadde de ikke lenger. Kaffe og litt snacks fikk holde.

Søndagen etter dro vi endelig opp til Tofo, og det gjorde ikke noe det akkurat. Det eneste hinderet var en ti-timers tur i en sliten buss fra Maputo. Det vil si, turen i seg selv tok ”bare” åtte og en halv time, men vi ble hentet på hostellet først og måtte vente på at bussen skulle gjøres klar i ca to timer. Vel framme og alle lemmer intakt fikk vi dette:

Det var verdt det. Vi bodde på Bamboozi (oeverst her), et av to hosteller der. Stråhytter i forskjellige varianter overalt, og stranda nesten utenfor stuedøra. I Tofo gjorde vi ikke stort annet enn å ligge på stranda og slikke sol, bade, drikke og spise. Det var ikke supert vær på morgenen første dagen, men det kom seg etter hvert. Jeg fikk dessverre bare to dager der, da jeg hadde et fly jeg måtte rekke på fredagen, og siden bussen til og fra Tofo bare går hver annen dag måtte jeg reise onsdag allerede, kl fem på morgenen. Men mens vi var der fikk jeg i alle fall vært med på fest med en gjeng sør-afrikanske ”karer”. De var der for å fiske og surfe, og inviterte oss på Cuda-braai (som i Barracuda, bare ikke helt…) med tilbehør, etter at de hadde ”fanga ein svær ein”.

Festen endte som den burde, med hodepine uten like dagen derpå, men når målet for dagen bare er å ligge på stranda så er ikke det så ille…

Da jeg kom tilbake til Maputo fra Tofo etter nok en laaang busstur var jeg ufattelig glad for flybilletten min. De andre, som vel fikk to dager ekstra i Tofo, hadde foran seg en 8,5 timer busstur fra Tofo til Maputo, så en åtte timers busstur videre til Johannesburg før de kunne sette seg på flyet tilbake til Cape Town. Min flytur var 1 x 2 timer, så fremme i min egen leilighet. Angret ikke et sekund på at jeg kjøpte flybillett hele veien…

Samme kvelden gikk vi ”endelig” på ordentlig strippeklubb, for første gang i mitt liv. Med strippeshow av ypperste (?) klasse, horer som danser rundt henne og fotballkamp på veggen bak. Må jo være bra det? Det var faktisk rimelig kjedelig, så vi gikk til nabobaren istedenfor (hvor de viste den samme fotballkampen), men her var det egentlig enda kjedeligere…

Den siste dagen i byen var meg, Raul og Rachel på Club Naval for å spise lunsj og se om ikke jeg kunne finne båten min. Club Naval er en båtklubb hvor vi pleide å sette ut båten vår når vi skulle på sjøen – tidevannet i Mosambik har så stort spenn at hvis ikke du fortøyer båten din langt utenfor bryggene så står den tørt halve dagen. Sånn ca i alle fall. Jeg regnte jo ikke med å finne båten vår, pappa hadde bare foreslått det og det var jo morsomt å se om vi hadde flaks, men at vi skulle finne båten med det samme navnet (eneste måten jeg kunne kjenne den igjen på) og på samme plassen var jo lite sannsynlig. Men tror du ikke den plutselig var der? Vi hadde ikke lett lenge engang, før jeg kikket inn i en bås (båtene står lagret som hester) og der var den. Fantastisk!

Club Naval til venstre og Faqahwee, båten vår under.

Art-dif, hvor mamma jobbet litt? Ikke langt fra Club Naval. Handikappede som lager kunst, mye fint og moro!

Hele turen til Maputo og Mosambik var herlig. Jeg traff flotte folk og fikk se igjen alle minnene jeg har hatt i så mange år. Mange har sikkert hørt meg mase om ditten og datten Maputo og gamle dager, men nå tror jeg i alle fall jeg har nye ting å snakke om, om så fra det samme området!

Anbefales på det sterkeste å dra dit!

Beijo Grande Todos!

Happy Birthday Heidi!

Endelig var det bursdag! Fredag 18. august fyllte jeg 25 aar, og selv om jeg er paa andre siden av kloden har jeg da faatt meg noen venner her nede. Under kan du se bilder fra kvelden!
Iallefall foerste halvdel ; )

Bursdagsbarnet i all sin prakt, stolt og som alltid, paa topp.

Selv om jeg maatte lage mine egne pannekaker til frokost, saa vartet Kjersti opp med en fantastisk sjokoladekake (som vi glemte aa ta bilde av) og 1.klasses middag foer alle kom. Dvs, kaken spiste vi mens alle var paa plass - som jeg regner med at dere alle skjoenner, saa var det kaffe og kaker i hovedsete denne kvelden!

Hun soerget ogsaa for aa pynte leiligheten i de lekreste farger, baade med duk og pynt og ballonger. Minneverdig kveld!










Her ser dere Kjersti sin gode venn, Werner. Han er fra Soer Afrika, Johannesburg, men har bodd her nede i noen aar. Hyggelig fyr!







Disa var saaklart paa plass, ikke verdens beste bilde av henne, men, men. Bedre lykke neste gang!

Fra Kjersti og Disa fikk jeg en nydelig veske og et deilig skjerf i tillegg til en trommeplate (de mener jeg ikke hoerer nok paa alternativ musikk?).

Det morsomme er at paa trommeplaten spiller Eddy, som dere finner bilde av litt lenger nede, helt tilfeldig!



Til hoeyre her ser dere Sarah og Roeland. Roeland bor med Disa og er fra Holland, og selv om bildet kan gi inntrykk av noe annet saa er han vanvittig smart! Han forsker paa molekyler og saann! Tim bor ogsaa med Disa og Roeland, men han laa syk hjemme. Bilde av han skal dere faa senere.



Her er meg og Moses, som jeg er blitt kjent med gjennom Disa, Roeland og Tim. Nydelig mann! Han gjorde kvelden min komplett ved aa ta meg med til "Bronx" en homseklubb ikke saa langt fra oss, merkelig nok maatte jo folk begynne aa kle av seg foer jeg skjonte at det ikke var en helt vanlig club...



Noen kjenner kanskje igjen Shekira fra Mandal? Plutselig en dag valser hun inn paa hostellet der jeg bodde, The Backpack, uten at hun visste at jeg var der eller omvendt. Det viser seg at hun skal vaere her i et halvt aar hun ogsaa, men hun studerer paa UCT som er mye naermere enn mitt universitet, heldige henne! Hun var en selvskreven gjest paa fredag, som alle andre mandalitter som maatte vaere alltid er velkomne i vaart lille hjem.



Dette er Kion, han var en av de foerste vi ble kjent med her nede, da Kjersti traff han paa det foerste hostellet hun bodde paa; Green Elephant i Observatory. Han er fra Canada og studerer paa UCT han og. Kom sent, men soerget for at whiskeyen floet tynt resten av kvelden!



Her er som nevnt Eddy, sammen med Jessica. Eddy er fra Congo og har trommekurs paa The Backpack hver torsdag, ergo vi traff han der. Jessica er fra USA og er ei venninne av ei venninne av Disa. Ikke vanskelig dette! Eddy kom sammen med Pathy, som ogsaa er trommemann, men Pathy gikk foer kameraet kom fram. Baade Eddy og Pathy henger ofte paa Zula, som er en bar i nabolaget, saa det kommer sikkert flere anledninger til aa legge ut bilder av han ogsaa.







Til venstre her har vi Kjersti og James paa kjokkenet. James tok fullstendig over omraadet og mikset drinker som han proevde aa fryse, funka daarlig. James er forresten ogsaa bedre kjent som "Sister Mary James", komiker som aldri lar en anledning gaa fra seg for aa komme med en spoek. Paa godt og vondt.









Paa hoyre side sitter Moses og to jenter fra et hostell litt opp i gata, Zebra Crossing. Hun ene kom samme dagen fra Thailand, og hun ene er fra Holland, men vet ikke hvor lenge hun hadde vaert der. Hyggelige jenter begge to, flere folk er alltid fint! I hjoernet sitter en kamerat av Eddy og Pathy (husker ikke navnet) som er fra Senegal, og snakket stort sett bare fransk. MEn veldig hyggelig for det. Bortsett fra at han roeykte opp all roeyken min..

Sandra fra Tyskland var ogsaa innom med en annen tysk venninne, men maa ha gaatt foer vi tok bilder. Nydelig jente som jeg tok et fag med foerste uken paa UWC, men desverre reiser hun hjem allerede i neste uke. Ser henne kanskje til neste aar! Hvem vet...

Alt i alt var det en straalende kveld, vi gikk ut paa Evol som er CT's rockealibi, endelig! Det viste seg aa vaere stort sett tysk industritechnorock som ble spilt, men det var iallefall ikke topp 40!

La meg som en lykkelig 25-aaring kl 0630 neste morgen.