25 - 29. november - River Rafting på Orange River!

Etter siste helvetesuken på skolen med påfølgende oppgaveskriving, var det enda lenge til jeg skulle reise hjem, og dermed god tid til å feriere. Min bror Tore og venninne Tove skulle komme på besøk i slutten av november, så jeg avstod fra å reise på de lange spennende turene, slik at jeg heller kunne gjøre det med dem, men etter nærmere en måned uten å gjøre noe spesielt, klarte jeg ikke sitte stille lenger og hev meg på en ”Adventure” tur til Orange River.

Orange River utgjør grensen mellom Sør Afrika og Namibia helt oppe i nordvest, og er en av få elver i som er tilnærmet ren, selv om den ser ut som alt annet enn det. Navnet har den av logiske grunner – vannet er nesten oransje, og det er grunnet alt jernet (les: rust) i jorda rundt (tror jeg). Likevel kan man fint bade, drikke og kose seg i vannet, og ikke minst, rafte!

Turen begynte lørdags morgen, ca kl 0620,

da jeg ble hentet av guidene og resten av gruppen i denne bilen

Tidlig! Men turen tok nærmere 10 timer, så det var like greit å få det unnagjort. Jeg kjente ingen på turen, men vi var ikke så mange, så det tok ikke lange turen. Til sammen var vi 19; Angie og Heio (nygift par fra Tyskland på bryllupsreise), to amerikanske og en tysk jente som studerte i Stellenbocsh, en tysk gutt som jobber for Lufthansa og derfor kan reise langt billig når han vil, en gruppe studenter fra University of Cape Town (5 jenter og 1 gutt, stakkar fyr…), en familiegruppe bestående av et par, hans foreldre og hennes mor med venninne (Sør Afrikanske, fra området rundt Johannesburg), også meg. I tillegg hadde vi med oss fem guider – Zack og Amy som var erfarne og utlærte, i tillegg til tre gutter som var med på tur for første gang etter opplæringscamp. Alle fra Stellenbosch rett nord-øst for Cape Town (kjent vindistrikt i Sør Afrika).

Jeg har dessverre ikke så veldig mange digitale bilder fra turen, da det er litt dumt å vifte rundt med elektronikk på vannet – hadde med meg et vanntett kamera, men de bildene er jo i papirform.. Nyt det jeg har og se for dere resten!

Etter disse 10 varme og lange timene i Overlandbussen kom vi endelig frem til Basecamp, som naturlig nok lå ved elven. Klokken var ca 1630 når vi kjørte inn der, og da var det ca 37 grader – jada, varmt område! Heldigvis var kunne vi kjøle oss ned i både elven, badebassenget (med elvevann) eller skyggen, og strupen kunne leskes med kalde drikkevarer fra baren.

Ikke lenge etter ankomst begynte guidene å fyre opp grillen og forberede middag, noe vi både ble godt vant med og gledet oss til i dagene som kom.

Vi fikk servert grillet kylling med alt tilbehør man kunne ønske seg, alle sittende på de hvite kjølebagene dere ser her. God gammeldags leirbålstemning i ring rundt bålet. Når sengetid nærmet seg var det bare å finne en egnet plass i området rundt og legge ut soveposen – back to nature!

Dag 2: Første dag på elva
Etter en fantastisk natt med gressmadrass og stjernetak var det opp sammen med solen, og rett inn i bilen. Vi skulle over til grensen og bli stemplet ut av Sør Afrika og inn i Namibia før vi kunne fortsette turen. Ironisk nok kjørte vi tilbake til Sør Afrika etter å ha gjort dette, men i passet var vi nå i Namibia. Grunnen til dette var at vi kom til å gå på elva på Sør Afrikanske siden, men opp igjen på Namibiske siden. For å ikke få problemer på grensen har de gjort avtale med de sør afrikanske myndighetene om å gjøre det på denne måten.

Tilbake i campen var frokosten på plass, og vi kunne begynne å forberede oss på den ordentlige turen.
Farkosten vår var en oppblåsbar kano med plass til to. Oppi her skulle også en stk kjøleboks (de hvite vi også brukte som stoler rundt bålet) og to stk ”drybags”. Uansett hvor mye vi hadde med oss, fikk vi bare ta med så mye som vi fikk plass til i denne bagen (som vi fikk utdelt) på elva. Inklusive sovepose. Og godt var det – vått på elva ja!

Gruppen besto som sagt av 19 deltagere og 5 guider og siden det ble oddetall i forhold til kanoene, fikk jeg som var alene selskap av en av de tre hjelpeguidene i min kano. En ny en hver dag til og med! Ulempen med dette var at vi måtte ha med oss en del av utstyret som fulgte oss, hovedsakelig vann. Fordelen var jo da at vi aldri ble tørste! Og guidene mine var så sterke så; skal ikke legge skjul på at mye av tida kunne jeg ligge og kose meg/sole meg mens guiden padlet og styrte skuta – ikke det at jeg klagde.

Etter frokost, var det bare å pakke kanoene og sette ut på elva. Og med over 30 grader på land skal jeg love dere det var herlig å kjenne brisen; nesten som å vake mellom svabergene hjemme på sørlandet… Det må også nevnes at ikke bare var sola varm, men den var også sterk. Vi ble anbefalt på forhånd å ta med høy faktor, og skjønte fort at det ikke var overdrevet. Jeg pøste på med faktor 30 dagen lang og klarte å unngå å bli solbrent, og klarte til og med å få en herlig gyllenbrun farge – på tide det etter nesten seks måneder i Afrika! De Sør Afrikanske jentene ga meg senere ris (vi hadde ris og ros runde siste kvelden) fordi jeg var den som hadde fått mest farge, og jeg var jo fra Norge! Urettferdig mente de.

Første natta på elva slet vi med å finne overnattingsplass. Guidene gjør denne turen hver eneste uke, og har faste plasser de overnatter på, men de er ikke alene på elva (flere andre selskaper som driver med samme greia) og når vi var der var vannstanden så høy at flere av de vanlige overnattingsplassene var oversvømte. Det hele endte med at vi padlet 2/3 deler av turen første dagen, gikk først i land på feil side og måtte padle rett (i motsetning til å følge strømmen) over elva i det som føltes som stiv kuling. Og leirplassen var ikke akkurat idyllisk… Det var på namibiske siden, det var ørken, og det blåste sandstorm. I det vi kom i land var selvsagt alle varme og slitne, og hadde som eneste ønske å komme seg ut av sola. Eneste stedene det var skygge var det også enormt med sand – som fant veien inn i absolutt alle krinkelkroker – så beste alternativet viste seg å være å ligge og vake i vannskorpa; avkjølende og med mulighet til å dukke unna de verste ”sandkulingene”.

Det høres kanskje ille ut, men straks vinden løyet og vi fant oss plasser å sove (fremdeles under åpen himmel) ble alt mye bedre. At guidene i tillegg begynte å tilberede mat gjorde ingenting. Jeg kan ikke huske sist mat har smakt så godt – etter en lang dag med (i alle fall delvis) hardt arbeid, å bli servert hjemmelaget mat stekt på åpen flamme og ikke trenge å tenke på oppvasken! Kan ikke bli bedre.

At vi sov på ørkensiden av elva innebar en viss spenning om hva slags krypdyr vi skulle møte på, og med vissheten om at en av de amerikanske jentene hadde sett en skorpion, så var det nok mange som var spente på hva natten ville bringe. Dette var selvsagt fullstendig overdrevet, og vi kom oss fint gjennom natten alle mann.

Dag 3: Andre dag på elva

Neste dag bar det videre, men selvsagt mye kortere siden vi hadde kommet så langt dagen før. Vi stoppet for å ha lunsj i nærheten av en fluoritt-gruve, altså en gruve hvor de utvinner fluorittstein som blant annet brukes i tannpasta. Jeg må innrømme at jeg benyttet meg av muligheten til å ta en kvil i skyggen mens de andre strevde seg opp til gruven – jeg kjenner meg selv og varme (dårlig kombinasjon, ironisk nok), og det er en god grunn til at gruvearbeiderne bare jobber på sen ettermiddag og natt… Jeg fikk uansett med meg bilder derfra (papirform) og en stein, denne er grønn og dersom man kaster den på bålet begynner den å lyse, og blir den varm nok eksploderer den akkurat som fyrverkeri!

Bildene ovenfor er fra overnattingsplassen andre dagen. Nå hadde vi kommet så langt som til nasjonalparken (som dekker mye av området), og plassen vi campet på er faktisk en av plassene man kan nå elva med bil fra parken. Da vi var der virket det ganske enkelt som en sandstrand, men vanligvis, når vannet ikke er så høyt, er det visst en flott gressplen nedenfor sanden. Igjen – høy vannstand.



Middag denne kvelden var også genial – en type biffgryte med masse herlige saker oppi. Men det beste var – og jeg kødder ikke – fersk sjokoladekake bakt på bålet! Det var definitivt et av høydepunktene på turen, både som overraskelse og nytelse.

Tidligere på dagen hadde vi sett litt bavianer som løp omkring i fjellene, men de er som regel sky (de som er i sånne områder, ikke de som er vant til turister) og vi regnte ikke med å se de igjen. Der tok vi så klart feil. Midt på natten våkner flere av et enormt brøl, og ser en svær hannbavian sitte på en knaus og briske seg. Om det var oss oppmerksomheten var rettet mot, eller om det var noe annet vites ikke, men ikke lenge etter raste en diger bit av en sandvoll (hardpakket sand) ned, og vekket resten av oss med lyd og sandstorm nok en gang.

Dag 4: Tredje og siste dag på elva
Frokost var nok en gang suksess, egg og bacon i store mengder, og vi satte ut på siste etappen av turen. Vi skulle som sagt gå i land på namibiske siden og for første gang i mitt liv i alle fall skulle jeg kunne si at jeg hadde vært der. Men før vi kom så langt hadde guidene en overraskelse til oss. Alle ble bedt om å gå til land på en slags øy midt i elva. Vi skulle strippes for alt som ikke var nødvendig, altså sko, solbriller, hatter, osv. Alt dette var selvsagt frivillig, men utfordringen var å bodysurfe! Vi skulle altså gå et godt stykke oppover denne ”øya” (barføtt på jævelig varme steiner), så kaste oss ut i, svømme alt vi hadde over på andre siden (for å unngå virvelstrømmene i midten av elva), flyte med strømmen også svømme alt vi orka tilbake til riktig side. Jeg hoppa uti, svømte så hardt jeg kunne, og havna selvsagt midt i virvelstrømmen og helvetesgryta! Lenge siden jeg har svelget så mye vann… Men ikke nok med det, da jeg skulle begynne å svømme tilbake til riktig side, havna jeg så langt ned jeg kunne, og klarte bare å redde meg i land takket være en av de andre som sto og tok i mot flere av oss. Ei annen måtte ”reddes” fra andre siden da hun ikke kom seg over. Noe dramatisk, men utrolig gøy å ha vært med på!

Etter dette var det strake veien til utgangsstedet, som viste seg å være en flott lodge på kanten av elva, og midt i en av Namibias største druefarmer! For øvrig veldig sannsynlig et av stedene vi får druer fra hjemme i Norge. Her fikk vi lunsj og kald drikke før det bar tilbake til basecamp, men ikke før vi fikk vite at Prins Harry av England hadde vært der på kjærlighetsferie med kjæresten uka før. Sent ut som vanlig…

Tilbake i basecamp var det mer drikke, bading, dusjing, middag og som sagt ris og ros runde etter middag. Denne runden bestod av guidene (Zack og Amy) som delte ut ris og ros til alle som hadde vært med på turen. Men ikke bare ord – alle måtte styrte et glass av en såkalt ”riverpunsj”, som jeg senere fikk vite besto av rødvin, hvitvin, øl, cider og diverse sprit. Herlig… Jeg innkasserte to riser, en for å få mest farge selv om jeg var fra Norge og en for at jeg fikk en ny fyr til å padle meg hver dag. Ikke så ille det. derimot gikk det verre for hjelpeguidene, som fikk ris og ros om hverandre fra stort sett alle – og ble dertil svært beruset – herlig!

Alt i alt var dette en genial tur, herlig landskap, herlig vann, herlig mat, herlige folk, herlig liv og røre. Og ikke minst, det var kun en person som datt ut av kanoen, og det var ikke meg! Derimot var det han som padlet med meg...


Trivia
Før vi dro fikk vi en liste over ting som kunne være greit å ha med på turen, hva som kunne være med på elva og hva som ikke skulle på elva. Siden elva utrolig nok er så ren at man kan drikke vannet der, gjør de alt de kan for å holde på dette, og med så mye folk på vannet hvert år må man retningslinjer utarbeides og følges. Sneiper er selvsagt en ting man skal unngå, så om man vil røyke tar man vare på sneipen til neste bål eller søppelbøtte.

På elva var vi flere som røykte, og alle var flinke til å passe på sneipene sine og alt det der, men en ting folk ikke var flinke på var lightere! Ikke vet jeg hvordan det foregikk, det var vel den vanlige lightertyven som var på besøk, men på et tidspunkt gikk det opp for oss at jeg var den eneste igjen med lighter! (avbildet ovenfor) Alle kom derfor padlende bort til meg i tur og orden for å låne fyr, og lighteren fikk etter hvert mer eller mindre heltestatus. Spesielt Haio og Angie fra Tyskland hang seg opp i dette, og prøvde gjentatte ganger å stjele den fra meg, ”som et minne altså!”. De giftet seg rett før turen, og jeg endte derfor med å gi de lighteren min som bryllupspresang og minne fra turen – kan tro de ble glade!